Historikerne mener at brennevin var kjent i Norge allerede rundt 1350, kildene omtaler bruk av ”aqua vita” eller livets vann som medisin allerede i tiden rundt Svartedauden.
Den første norske fremstilling av brennevin blir ofte tidfestet til rundt 1530. Den danske adelsmannen Eske Bille var høvedsmann på Bergenhus, og i et brev datert 13.04.1531 skriver han:
"Kjære Herre, verdige Eders nåde vite at jeg sender Eders nåde noget vatn med Jonn Teiste, som kalles Aqua vitae og hjelper samme vatn for alle hånde krantdom som et menneske kan ha innvortes. Jeg ville gjerne sende Eders nåde mer derav, men nå er ikke urtene, som det skal gjøres av, her å få tak i. Men dersom Eders nåde kan gjøre behov derav i fremtiden, skal eders nåde gjerne få, fordi jeg nu har skrevet etter urter dertil."
I ettertid er det derfor dansken Eske Bille som har fått æren for fremstilling av det første norske brennevinet.
Fra midten av 1500-tallet blir brennevinet mer vanlig, spesielt i kystnære strøk. Det var nok de innførte dråper fra Frankrike og Holland som sto høyest i kurs blant finere folk, mens den vanlige mann og kvinne måtte nøye seg med den hjemmelagde spriten.
