En ytterligere industrialisering tok fart i siste halvdel av 1800-tallet. Nye og kostbare apparater som var i stand til å fremstille helt rent brennevin gjennom såkalt ”rektifisering” ble etter hvert tatt i bruk. Fortsatt lå potetbrenneriene i landdistriktene der tilgang på råstoff var viktig, men mange brennerier gikk etter hvert sammen om å etablere destillasjoner eller videreforedlingsbedrifter som kunne foredle potetspriten og lage ferdige produkter for salg – hovedsakelig akevitt, bitter, likører og punsj.
Disse destillasjonene ble lagt nær markedet, altså i byene. Først ute var Simers & Co. destillasjon som ble etablert i Christiania i 1857. Løiten Brænderi's Destillation ble opprettet i Christiania i 1871, mens brenneriene på vestsiden av Mjøsa gikk sammen om å opprette Oplandske Spritfabrik i Stenersgaten i Christiania i 1872. I Trøndelag var Jørgen B. Lysholms brænderi opprettet i 1821, og anskaffet et helt moderne pistorisk destillasjonsapparat mot slutten av 1840-tallet.
Rundt 1900 fantes det også andre mindre destillasjoner som H. Poulsen & Co i Hamar, Tangen Brænderis Destillasjon (eid av P.A. Larsen i Kristiania), Gerner & Søn i Moss med flere.
