I 1814 hadde det vært forbud mot brenning i Norge i nærmere 60 år, men verken lov eller uår hadde klart å stanse hjemmebrenningen. Frihetens vinder blåste, bøndene var på frammarsj og i 1816 ble hjemmebrenning tillatt for alle som eide egen jord. Samtidig ble det vedtatt forbud mot innførsel av kornbrennevin og genever.
Hjemmeproduksjonen tok raskt fullstendig av, og det ble brent praktisk talt på alle gårder utover i landet. Det resulterte ofte i drikkfeldighet, vold og ulykker. I 1833 var brennevinsforbruket beregnet til 16 liter pr innbygger – 5-6 ganger så stort som i dag. Det kom derfor flere innskrenkinger i loven om fri brennevinsproduksjon i første halvdel av 1800-tallet.
Potetproduksjonen nådde også nye høyder. Spesielt distriktene rundt Mjøsa og Trøndelag satset stort på poteten, og dermed ble de også de viktigste produksjonsområdene for brennevin – som de fortsatt er i dag, nærmere 200 år senere.
