Gå til:

Tidlig brennevinshistorie

Det brennevinet som er oppfattet som det norske brennevinet, er akevitt. Historien om brennevin i Norge er derfor i stor grad historien om hvordan akevitten har utviklet seg til dagens produkt. Brennevinsfremstillingen i Norge har røtter tilbake til 1500-tallet, med kirkens menn som de som gjennomførte de første forsøkene i destillasjonskunsten. Den gang anså man brennevinet for å være et legemiddel som ga lindring og helbredelse for de fleste sykdommer. Fra midten av 1500-tallet blir brennevinet mer vanlig, spesielt i kystnære strøk. Blant finere folk var det innførte dråper fra Frankrike og Holland som sto høyest i kurs, mens den vanlige mann og kvinne måtte nøye seg med den hjemmelagde spriten.

Gjennom århundrene har brennevinsproduksjonen utviklet seg til en moderne industri, og flere av de akevitter Arcus fremstiller i dag har en historie som strekker seg tilbake til første halvdel av 1800-tallet.

Bilde av Tidlig Brennevinshistorie
Bilde av Tidlig Brennevinshistorie2

Fra brennerier til destillasjoner

I 1833 var det ca 10 000 registrerte brennerier i Norge. I 1845 var antallet redusert til 700, og fem år senere var det bare 40 brennerier igjen. Bakgrunnen var dels nye lover som gjorde det ulønnsomt å brenne mindre kvanta, og dels nye fremstillingsmetoder som ga langt renere og mer velsmakende brenneviner. 

I Norge var det den velkjente Jørgen B. Lysholm som innførte de nye fremstillingsmetodene. Da han etablerte sitt nye brenneri i Trondheim i 1821, satte han opp et såkalt halvpistorisk apparat, som både var langt mer effektivt og ga et kvalitetsmessig bedre brennevin enn konkurrentene på den tiden.

Bilde av Fra Brennerier Til Destillasjoner

Industrialisering av produksjonen

En ytterligere industrialisering skjøt fart i siste halvdel av 1800-tallet, med nye og kostbare apparater som var i stand til å fremstille helt rent brennevin gjennom såkalt ”rektifisering”. Mange brennerier gikk etter hvert sammen om å etablere destillasjoner som kunne foredle og lage ferdige produkter for salg – hovedsakelig akevitt, bitter, likører og punsj.

Disse destillasjonene ble lagt nær markedet, i byene. Først ute var Simers & Co. som ble etablert i Oslo i 1857. Løiten Brænderi's Destillation ble opprettet i Oslo 1871, mens brenneriene på vestsiden av Mjøsa gikk sammen om å opprette Oplandske Spritfabrik i Stenersgaten i Oslo i 1872.  I Trøndelag var Jørgen B. Lysholms brænderi blitt opprettet i 1821, og anskaffet et helt moderne pistorisk destillasjonsapparat mot slutten av 1840-tallet.

Rundt 1900 fantes det også andre mindre destillasjoner som H. Poulsen & Co i Hamar, Tangen Brænderis Destillasjon, Gerner & Søn i Moss med flere.

Bilde av Industrialisering Av Produksjonen

Forbudstid

Tilbake i 1919 ble alt salg av brennevin forbudt i Norge etter en folkeavstemming. Men Norge var et brennevinsland og den ulovlige brennevinshandelen florerte, med omfattende smugling. Snart oppsto også et nytt fenomen, de såkalte ”brennevinsdoktorer”. Det var nemlig tillatt å få kjøpt brennevin, men kun til medisinsk bruk og på resept fra en lege. I 1923 ble det skrevet ut hele 1,8 millioner resepter.

Norge fikk etter hvert handelspolitiske problemer med vinlandene - brennevinsprodusentene i Frankrike, Spania og Italia mistet markedsmuligheter. Norske myndighetene så etter hvert at forbudet skapte så store problemer at noe måtte gjøres. Som et kompromiss ble man derfor enige om å etablere et statlig monopol som kunne få salget av alkohol inn i mer ansvarlige former, og dagens Vinmonopolet ble etablert. Det norske brennevinsforbudet varte helt til 1927, da det ble opphevet etter en ny folkeavstemming. 

Bilde av Forbudstid